Mindre, grunne innsjøer

Grunne innsjøer

I grunne innsjøer uten stabil temperatursjiktning kan vannkvaliteten være tilfredsstillende, men slike vannkilder er selvsagt dårligere beskyttet mot forurensning enn de store, dype innsjøene. De er også mer utsatt for akutt forurensning siden oppholdstiden og fortynningsvolumet er mindre enn i de store, dype innsjøene.

Svært ofte er dessuten disse små innsjøene enten humuspåvirket eller algepåvirket (eller begge deler), og de må generelt betraktes som mindre egnede drikkevannskilder enn de store, dype innsjøene. Ikke desto mindre er det sannsynligvis denne typen av vannkilder vi har flest av i Norge.

Ved bruk av grunne innsjøer som vannkilde er valg av behandlingsmetode mer avgjørende enn om sjøen er dyp og lagdelt.

Humuspåvirkning

I våre nordlige områder hvor det skjer hyppige frysninger og tininger i jordsmonn og vegetasjon, forkommer det ofte at vannet er gulbrunt som en følge av dets humusinnhold.

Humus er tungt nedbrytbare organiske stoffer. Vi er kjent med slikt humuspreget vann fra tjern og innsjøer i myrlendt skogsterreng.

Det er viktig å slå fast at den brun-gule fargen ikke skyldes forurensning, men er en naturlig tilstand som imidlertid gjør vannet uegnet for direkte bruk som drikkevann. Ofte er disse vannkildene slik plassert at de ikke er påvirket av forurensning og at de, bortsett fra humusinnholdet, er av en god kvalitet. Svært mange av de mellomstore og mindre vannverk her i landet baserer sin forsyning på en slik kildetype.

Tidligere ble humus i hovedsak betraktet som et estetisk problem. Dette må være årsaken til at vi (før ca. 1980) i liten grad bygget vannbehandlingsanlegg for å fjerne humus – på tross av at problemet med høyt humusinnhold var meget vanlig. Så lenge problemet med vannet kun har vært oppfattet som et fargeproblem (som også ofte er av sesongmessig karakter), har helsemyndighetene ikke krevd særskilte tiltak selv om normene for fargetall og organisk stoff-innhold har vært overskredet. I de siste 20–30 år er det imidlertid bygget en lang rekke vannbehandlingsanlegg for humusholdig vann her i landet.

I senere tid har helsemyndighetene i langt større grad vært opptatt av de helsemessige implikasjonene ved bruk av humusholdig vann. Den viktigste av disse er de helsemessig betenkelige klororganiske stoffene som dannes ved klorering av humus. Vi har derfor nå fått en vannkvalitetsparameter som skal være en indikator på dannelsen av slike stoffer, som i dyreforsøk har vist seg å være kreftfremkallende, nemlig kloroform som skal være < 30 µg/l.

Det at humus også kan virke som en «støvsuger» på organiske mikroforurensninger, tjærestoffer, plantevernmidler osv, som også har helseskadelig effekt, er ytterligere en faktor ved bruk av vann med for høyt humusinnhold.

Høyt humusinnhold kan også gi en indirekte helsemessig effekt som en følge av at høyt humusinnhold reduserer desinfeksjonseffektiviteten ved en gitt dose desinfeksjonsmiddel. F.eks. øker humusinnholdet klorforbruket fordi en del klor medgår til kjemisk oksidasjon av organiske stoffer. Humus nedsetter også desinfeksjonseffektiviteten ved UV-bestråling fordi vannets evne til å slippe gjennom UV-lys reduseres som følge av vannets farge.

Humusrikt vann gir en rekke bruksmessige ulemper. Fargen er i seg selv en svært negativ faktor. Fargetallet måles spektrofotometrisk og angis i mg Pt/l. Når fargetallet er høyere enn ca. 15 mg Pt/l, får vannet en karakteristisk gulbrun farge som virker uappetittlig i drikkevann, for eksempel når vannet fylles i badekar. Når fargetallet overstiger 25 mg Pt/l, vil fargen være fremtredende, og humusinnholdet vil kunne forårsake misfarging av klesvask og avleiringer i ledningsnettet med periodevis slam i kranene.

Kravet til fargetall er i henhold til drikkevannsforskriften 20 mg Pt/l, men ønskelig verdi er < 5 mg Pt/l – som vi tar sikte på å nå når vi behandler vannet med tanke på humus.

Humusholdig vann kan gi myrsmak på vannet, og ved klorering av humusholdig vann kan smak og lukt bli særlig ubehagelig. Høyt innhold av humus vil dessuten øke korrosjonen på vannledninger og husinstallasjoner, og dermed bidra til å få utløst uønskede stoffer fra ledningsnettet samt å redusere levetiden på dette.

 

Algepåvirkning (eutrofiering)

De fleste av de eutrofierte innsjøene er mindre og ofte grunnere.

Eutrofieringen skyldes i all vesentlighet stor næringstilgang som et resultat av utslipp fra bebyggelse, industri og jordbruk. En eutrofiert sjø er dermed også en menneskepåvirket, forurenset sjø med hensyn til andre komponenter enn næringssalter. Fra industri og kloakkutslipp kan man få tilført helseskadelige tungmetaller (f.eks. bly, kadmium og kvikksølv) som ikke kan nedbrytes i naturen, men som vil kunne lagres i kroppen og akkumuleres via næringskjedene. Vannet kan også få tilført helsemessig betenkelige organiske forbindelser, f.eks. fra plantevernmidler benyttet i jordbruket.

Det primære problem med vannkvaliteten i eutrofierte innsjøer er likevel algedannelsen og de effekter i form av turbiditet, lukt, smak og dannelse av algetoksiner som algeproduksjonen medfører. Sekundært vil nedbrytningen av algene kunne føre til oksygensvikt i dyplagene, og ved total oksygenmangel vil det kunne skje en utløsning av stoffer fra bunnsedimentene, slike som:

  • fosfor, som kan gi ytterligere økt algevekst
  • jern og mangan på redusert form, som vil kunne gi bruksmessige ulemper med vannet
  • illeluktende og giftige gasser fra anaerobe bunnsedimenter, f.eks. H2S.

Sterk algevekst i overflatelaget gjør at man ikke kan benytte inntak i overflaten og reduserende forhold i bunnvannet gjør dypvannet uegnet.

På grunn av mangel på tilgjengelighet av bedre vannkilder, er det flere sterkt eutrofierte vannkilder som benyttes som drikkevannskilder i Norge (for eksempel Vansjø som benyttes av Moss/Rygge vannverk).

Man kan ved hjelp av vannbehandling produsere et godt vann også av sterkt eutrofierte innsjøer, men det kreves ofte svært omfattende behandling fordi det er så mange ulike problemer som må løses. Særlig kan det være forbundet med store utgifter å fjerne lukt- og smaksstoffer samt algetoksiner. Vi har ikke full oversikt over hvilke helsemessige konsekvenser ulike algeproduserte stoffer har, og bør derfor være tilbakeholdne med å bruke eutrofierte innsjøer som vannkilde.