Elver og bekker

Elver og bekker utsettes lett for forurensning. Vannkvaliteten varierer sesongmessig og med nedbør og snøsmelting. Om våren er vannet mer påvirket av smeltevann og er bløtt, surt og grumsete (dvs. har høy turbiditet) pga. tilført organisk og uorganisk materiale. I tørkeperioder er vannkvaliteten mer påvirket av fjellgrunnen i nedbørfeltet.

Elver og bekker benyttes i stor utstrekning som resipient for avløpsvann, og siden det ikke er noen beskyttelse (sprangsjikt eller lignende) i selve vannkilden, er elver og bekker ofte bakterielt forurensede.

Elver og bekker som drenerer fra myrområder har ofte høyt fargetall pga. humusinnholdet, og mange elver og bekker har sterkt varierende turbiditet avhengig av værforholdene. Spesielt gjelder dette elver som har sitt opphav i breområder, og elver som renner gjennom lett eroderbare områder.

I det hele tatt er det typisk at vannkvaliteten i elver og bekker varierer mye, noe som fører til at det kan være vanskelig å drive vannbehandlingsanlegg optimalt til enhver tid. Elver og bekker er følgelig også svært utsatt ved akutte forurensninger, og høye konsentrasjonstopper kan ventes i slike tilfeller. Ofte går det veier langs de store elvene, noe som gjør faren for akutt forurensning (ved tankbilvelt o.l.) svært stor. Jo større en elv er, jo mer stabil kan vannkvaliteten forventes å være, og det vil være en fordel at det er innsjøer i vassdraget. Disse vil virke sterkt utjevnende på vannkvaliteten.

På bakgrunn av det som er nevnt over, er det åpenbart at elver og bekker ikke er godt egnet som drikkevannskilder, og at man må legge opp til en relativt omfattende vannbehandling når slike vannkilder benyttes.