Grunnvann fra infiltrert overvann

I stadig økende grad benyttes kunstig grunnvannsinfiltrasjon. Bak dette begrepet ligger det prinsipp at man lar et overflatevann infiltrere i grunnen og deretter tar det ut som et «grunnvann». Det er to hovedformer for kunstig grunnvannsinfiltrasjon; elvebankinfiltrasjon og bassenginfiltrasjon.

Ved elvebankinfiltrasjon plasseres brønner langs en elv et stykke inne på elvebanken (se figuren). Ved å pumpe herfra senkes grunnvannsspeilet ut mot elva, og elvevann beveger seg gjennom elvebanken bestående av sand og grus og inn mot grunnvannsbrønnen. Gjennom dette virker elvebanken som et filter som gir en viss beskyttelse mot forurensning.

Oppholdstiden i grunnen er relativt kort, og vannet får ikke tid til å skifte karakter vesentlig. Det ligner derfor mest på overflatevann. Et eksempel på elvebankinfiltrasjon har vi ved Lillehammer vannverk.

Ved bassenginfiltrasjon pumpes overflatevann (ofte forbehandlet) til et infiltrasjonsbasseng med masser med god infiltrasjonskapasitet. I tilstrekkelig avstand nedstrøms infiltrasjonsbassenget tas grunnvannet ut på vanlig måte. Dette er også en måte å øke brønnkapasiteten på (se figuren under).

Ved denne form for kunstig infiltrasjon får man gjerne en lengre oppholdstid på vannet, som også blander seg med annet (virkelig) grunnvann. Vannet får dermed sterkere grunnvannspreg. Eksempel på et slikt bassenginfiltrasjonsanlegg har vi ved Tynset vannverk.