Grunnvann

I følge Lov om vassdrag og grunnvann (Vannressursloven) tilhører grunnvannet eieren av den grunn som grunnvannet befinner seg i eller under, men rådigheten over det er likevel begrenset. Grunneier kan fritt ta ut vann til husholdning i vid forstand. Dette innbefatter husdyr og jordvanning på eiendommen. For uttak som overstiger dette, skal det søkes om konsesjon til NVE. Uttak til husholdning kan også utløse konsesjonsplikt dersom vannføringen i nærliggende vassdrag blir vesentlig påvirket. Uttak av grunnvann skal begrenses til det grunnvannsmagasinet tåler.

Tidligere var det kilder/oppkommer eller gravde brønner som ble benyttet for å skaffe vann, gjerne til gårder. I dag benyttes oftere grunnvann fra borebrønner. Disse er dypere og dermed mindre utsatt for tørke. De største akviferene i Norge er i løsmasser, men disse er ofte ikke plassert der folk bor. Dermed er de fleste grunnvannsbrønnene boret i fjell. Dette gjelder spesielt for vannforsyning i spredt bebyggelse, enkelthusholdninger og til hytter.

 

Generelt sett inneholder grunnvann hentet fra løsmasser mindre oppløste bestanddeler enn grunnvann pumpet ut fra en brønn i fjell. Dette kan forklares med at berggrunnen inneholder flere mineraler som lar seg løse i vann. I tillegg kan grunnvann i fjell ha en lengre oppholdstid i bakken enn grunnvann i løsmasser.

Normalt har grunnvann i Norge relativt lite organisk stoff, men har høyere hardhet, elektrisk ledningsevne og pH enn overflatevann. I tillegg har grunnvann gjerne en stabil temperatur og kvalitet gjennom året.

Likevel er bruk av grunnvann til vannforsyning ikke uten problemer. For høyt innhold av radon, fluorid, jern og mangan er et problem i mange fjellbrønner, mens i løsmassebrønner er lav pH-verdi, lav alkalitet og for høyt jern- og manganinnhold de vanligste kvalitetsproblemene.

I alle type brønner kan kapasitetssvingninger grunnet kjemiske utfellinger og gjentettinger i brønnen og/eller klimatiske variasjoner skape problemer.

Der marine leirer ligger i kontakt med grunnvannsmagasin kan det skje en utlekking av salter til grunnvannet og det kan inneholde høye verdier av klorid, sulfat, mangan og natrium. Under marin grense kan det også finnes lommer av gammelt sjøvann som kan påvirke grunnvannskvaliteten. Langs kysten kan det også være et problem med inntrenging av saltvann i borebrønner.

Fordi grunnvannet inneholder lite organisk stoff og som regel har en stabil temperatur og kvalitet gjennom året, krever det jevnt over mindre og enklere vannbehandling enn overflatevann for å oppnå tilfredsstillende vannkvalitet.

Arealbruken (aktiviteten) som foregår oppå eller under jordoverflaten er også viktig og kan innvirke på vannkvaliteten fordi uønskede stoffer kan sive ned til grunnvannet gjennom permeable løsmasser eller oppsprukket fjell.

Grunnvannet er godt beskyttet fra naturens side, men nettopp derfor er det lett å glemme at det, på lik linje med overflatevann, må beskyttes mot forurensninger. De viktigste forurensningskildene er landbruksaktivitet, bebyggelse, industri, trafikk og avfallsdeponier. Alle disse kategoriene produserer, lagrer og slipper ut stoffer som er uønsket i grunnvannet. Ved mangelfull håndtering vil de kunne tilflyte grunnvannet gjennom stedsspesifikke eller diffuse utslipp. Eksempler på særlig alvorlige forurensende stoffer i grunnvann er mineralolje, kloakk, sprøytemidler, kunstgjødselstoffer og industrikjemikalier.

Vi skal i det følgende skille mellom grunnvann i løsmasser, grunnvann i fjell, grunnvann fra oppkommer og kunstig grunnvannsinfiltrasjon.

Med grunnvann forstås det vannet som sammenhengende fyller hulrom i grunnen.

Ved uttak av grunnvann bygges én eller flere brønner, borede brønner i fjell eller bygget brønner i løsmasser.